To spente fans på vei til OsloDagen begynte i de stille nattetimer for min og Lina sin del. Tror vi begge var oppe rundt halv 5. Vi var tidlig ute på flyplassen og der ble tiden slått effektivt i hjel, vi tok samme fly som Eirik. Det var ganske tøft. Vi kom oss også trygt til Gardermoen alle tre, men der ble våre veier skilt siden Eirik var så smart å ta flytoget, som for øvrig er mye billigere enn regiontoget som også tar lengre tid. Men vi kom oss da til Oslo S, som jeg fant ut var bare den nest skumleste plassen i verden. Lina og meg pluss Maria, som vi tok til oss på Oslo S, skulle ta T-banen til Ullevaal. Så vi gikk ned på Jernbanetorget, den skumleste plassen på i verden, og greide uten alt for mye kluss å komme oss til landslagsarenaen. Heldig for oss hadde vi hotellrom rett ved siden av stadion, som passet oss ganske så fint. Vi fant inngang 17-køa som blandet seg ganske fint med inngang 16-køa. Vi slo oss ned og ikke lenge etter møtte vi en fjortis med ei ganske din blandingsdialekt, Patrick (?). Jeg trodde ærlig talt han var eldre. Etter hvert slo også Jesper, Ingrid og Erik seg til gruppa vår. Alle vestlendinger selvfølgelig. Jeg tror vi bare tiltrekker oss vestlendinger på konserter. Merkelige greier.
Men det tok ikke lang tid før det kom noen og skulle fikse køa. Da havnet vi ganske så langt fram, i en trang gittergang, men den var ikke så smal at vi ikke greide å slå ut campingstolene der. Vi hadde underholdt oss en liten stund med å synge litt sammen med noen nordlendinger. Etter det gikk det mye i å hyle på tilfeldige tidspunkter, kun for å få alle andre til å hyle. Det ble til slutt til en nedtelling, for vi hadde fått vite at de skulle slippe oss inn klokken 4. Men to minutter på fire, rett etter vi hadde ropt at det var to minutter igjen, fikk vi bedskjed om at vi ikke fikk inn om en halvtime. Da kom det fra en nordlending: 32 minutter igjen!. Det var egentlig ganske morsomt, men den er nok bedre hvis du var der. Tilbake til tema, etter 32 minutter fikk vi bedskjed om at vi måtte vente enda et kvarter. Vel, vi fikk da inn til slutt, men da var klokka blitt nærmere 5. Vel inne var alle spente og ventet på å få se heltene sine, og var helt klare for at oppvarmingsbandet skulle begynne. For å si det sånn: De fikk vi vente på. Joan Jett and The Blackhearts begynte å spille klokka 7. De druset på og fikk ganske så mye liv vil jeg si.
Green Day sto på scenen og rocket Oslo by i to og en halv time. Fra klokka halv ni til 23. Og Herregud dette showet var mye bedre enn det i Spektrum. Det var mye mer liv i publikum, noe som gjorde at Green Day hadde mye mer å gå på. Jeg tror aldri noen har jublet så høyt for "You are all going to hell!".
Selvfølgelig greide jeg å miste stemmen før konserten, som en del personer kan bekrefte. Da var målet mitt å lage mest mulig bråk uten å bruke stemmen. De resulterte i mye klapping, tramping og hopping. Jeg hadde det så morsomt selv om jeg ikke kunne synge og rope noe særlig. Men litt roping ble det da når Benjamin ble dratt opp på scenen for å synge Longview. Noe han eide lett! Tror alle på Ullevaal var mektig imponert, selv Green Day selv så ganske imponerte ut.
Jeg regner med at de fleste har hørt om Guns'n Roses sin fail tidligere denne uken, med Axl Rose drapert i det svenske fagget. Fra Green Day kom det en litt sur versjon av Sweet Child O'Mine. Pluss at de også kom med Highway To Hell senere, AC/DC var jo ganske forsinket når de var i Norge her forrige helg, og jeg har hørt at de var mange fans som var skuffet av begge de to bandene. Jeg vil da tolke framførelsen av disse sagnene som en liten parodi av de to bandene.
Herregud, jeg vet egentlig ikke hva jeg skal si. Jeg føler jeg hr så mye som kunne vært sagt, men ikke hvordan jeg skal få sagt det. Perlene kom på en snor, og mange sanger som de ikke spilte i Spektrum. Det var liv og det burde være.
Etter konserten ble det mye prat med Ingrid, Jesper og Erik. Kjempekoslige folk, som vi burde møte igjen en gang.
I elska dem folka <3
SvarSletthehe, hakkje vorre bomtur ihvertfall :P
SvarSlett