Linda om livet

Dagene ruller uhumant videre, og 12 oktober virker ganske langt tilbake i tid nå. Selv om det bare er ei uke og tre dager siden. Man kommer nok til å være nostalgisk helt til mitt lille grønne band kommer tilbake til lille Norge, eller Linda beveger seg ut i den store verden (alle kommer til å misforstå den grønne delen).

Noen dager er det ting som virkelig ikke stemmer, ingenting går som det skal. Men når disse dagene kommer på rekke og rad, merker du at du blir mer og mer frustrert, til du havner i en slags apatisk koma. Jeg har altså hatt ei ganske så jævlig uke, og ingenting gikk bra. Men nå ser det ut som solen begynner å titte frem igjen. Denne torsdagen har ikke vært ille og det er jammen meg bra.

Et lite avsnitt i denne bloggen vil jeg likevel bruke til å klage og irritere meg litt. Det er ikke en ordentlig Linda blogg uten, lenge leve pessimismen. Jeg vil klage over personer som er forelsket i norsklæreren, som ikke tar hint og som klager på deg for du har teflonhjerne. Hvis jeg hadde møtt noen sånner personer som dette ville de nok hatt navnet Hans. Sånn er det bare. Heldigvis kan jeg passe på meg selv, og vet som oftest hvilke knapper jeg skal trykke på.

"I'm not the same kid from your memory, now I can fend for myself"

Eller så er det vel bestemt at vi skal til Trondheim i februar og se Kaizers Orchestra. Det blir stas. Livet er så mye lysere hvis man har noe å se fram til, og når man ikke møter noen som heter Hans. Helt perfekt kommer vel ikke livet til å bli, så man må lære seg å takle de utfordringene du får kasta i trynet.

Og jeg har bursdag neste uke. På søndag vel og merke, og da håper jeg at alle vennene mine kommer og besøker meg. Jeg skal lage pizza og greier. Det blir stas.

Ikke så lenge etter bursdagen min så drar jeg til Gran Canaria for å være der ei uke. Kjekt med litt fri inni mellom. Da er planen å ta mange, mange bilder, bade og kose seg til man sprekker.

Eller så har jeg ikke så mye å dele med dere. Håper at alle har noen de kan glede seg til.