Pop-punk, rett og slett

Jeg har tenkt litt over musikksmaken min i det siste. Noen ser kanskje på det som puserock eller lignende. Men her en dag fikk jeg åpenbaring, noen må like pop-punk også. Tatt i betraktning er jeg veldig glad at en av de personene er meg.

For meg er pop-punk om å være glad. Tidligere har jeg vært litt nedenfor og hørt på musikk som matchet det humøret, men så ble jeg lei av det. Jeg vil heller høre på musikk som handler om å være glad og som gjør at jeg vil danse.

Jeg føler også at pop-punk er med på å bryte janteloven. Du er helt som alle andre og du er helt unik. Er det ikke fantastisk at musikk kan få fram dette? Musikk som får deg til å føle at du kan greie akkurat hva du vil og som sier at alle kan få det til. Helst på rim.

Sånn føler vel andre det for "sine" musikksjangre går jeg ut i fra. Men jeg tror ikke at et Death Metal band kan begynne å synge sanger om strippere og kjærlighetssorg, i en og samme sang. Hver musikksjanger burde derimot ha noe særegent. Pop-punk handler om å ikke ta seg selv så seriøst, og jeg tror det er akkurat derfor jeg liker den sjangeren så godt.

Og helt til slutt her tenkte jeg å komme med noen band jeg liker som kan komme under denne sjangeren. Ikke de helt store som alle har hørt om da, det er jo ikke noe spennende. Hvor troverdig er det å si at jeg elsker pop-punk, men har ikke hørt på noe annet enn blink-182?

All Time Low
Boys Like Girls
We The Kings
Cobra Starship
Forever The Sickest Kids
You Me At Six