Tell me, tell me do you feel the pressure now?

Hell yes.

Der godt over 50 prosent av dagen går til skole, er det ikke mye tid å bruke på alt det andre du skulle ha gjort. Avreisen hjemmefra går 07.10 og ankommer hjemmet igjen 16.45. Da skal man sette seg ned med leksene. Og de er det ikke rent få av heller.

Jeg er enda ikke sikker på hva jeg vil studere, men en ting skal jeg love dere er at jeg sikter høyt. Aim for the stars.
Da burde man ha toppkarakterer i et par fag, og det koster litt mer enn ståkarakter. Du må jobbe ti ganger så hardt.

I en verden der døgnet har kun 24 timer har jeg et par problemer met dagsplanene mine. To dager tar jeg turen oppi stallen, og da kommer jeg ikke igang med leksene før rundt halv ni. Og lekser er ikke akkurat det du har mest lyst til å sette seg ned å gjøre klokka halv ni. Så har man vel et par innleveringer i uka pluss et par prøver.
Å slutte å ri har aldri vært et alternativ.

Så kommer dette førerkortet inn i bildet da der er det øvelseskjøring og kjøretimer. Det tar da også opp noen timer av det alt for korte døgnet mitt. Jeg går også glipp av skoletimer, som igjen betyr at jeg må jobbe mer hjemme for å henge med.

Og nå har jeg ikke tatt med gitarspillingen min og vennene mine. De trenger også noe oppmerksomhet, for ellers blir livet svart og trist og ikke så mye verd. Så tiden stekker ikke alltid til helt slik den skal her heller.

Mislykkes har aldri vært en del av mitt vokabular, men prioritering har blitt en viktig del av det. Prioritering vil da si at man velger bort det man vil slik at man kan gjøre det man må. Det er noe jeg helst vil unngå så mye jeg kan, men det dumper alltid ned i fanget mitt når jeg tror jeg kar kontroll.
Kontroll er vanskelig.
Helst vil jeg jo være fri og gjøre akkurat det jeg vil. Men slik fungerer ikke verden, og da kan fiasko bli det eneste man kommer til å oppnå.

Det er hardt å være 17 i disse dager skal jeg fortelle dere. Man har press fra alle kanter på seg til å prestere etter ulike krav. Enten det er på skolen, i kjørtetimer på trening eller lignende.
Her en dag satt jeg å tenkte på at det må være bedre å være totalt mislykket og oppnå suksess et par ganger, enn å være perfekt å mislykkes totalt en gang. Folk mister helt respekten for deg, selv om det bare var en liten glipp. Noen ganger burde folk ta et steg tilbake og tenke litt over ting. Det er menneskelige å feile, og kanskje man kan veie en dårlig kvalitet opp imot mange bedre. Det handler om prioritering, selv om vi vil unngå det.

Det går ikke.

Hvis jeg gjør en eneste feil kan hele livet mitt ta en uventet vending. Der jeg sikter mot stjernene bommer jeg og lander i en grushaug på jorda med drømmene mine sprukne og støvete rundt meg.

Der har du problemet med å satse, du hopper uten et sikkerhetsnett, det er alltid en sjangs for å feile. Hvis du har beina godt plantet på bakken unngår du kanskje skuffelse. Men hvor har alle barndommsdrømmene tatt veien da?

Store tanker fra en liten person.